Å ja, grenseovergang tar tid. Laaaang tid. Hvis du har et prinsipp om at du heller ikke gir fra deg passet så kan du ikke reise med toget. Vi fikk noen papirer som vi skulle fylle ut, deretter forsvant både papirer og pass med en russisk grensevakt. Hun var borte i vel 4 timer mens tollpersonalet gikk igjennom toget med hunder og det hele. Det var ikke noe skummelt eller ubehagelig, men det tok utrolig lang tid.
Det er også veldig frustrerende å sitte å vente, uten passet og uten å ane hvor lenge man skal vente eller hva som skjer. Men passene kom tilbake og vi fikk reise videre. Det var det derimot ikke alle som fikk. Et Nederlandsk par hadde gjort noe feil med visumet sitt, og måtte pent gå av toget. De fikk ikke forlate Russland. Etter det vi hørte fra noen andre nederlendere ble de sendt tilbake til Ulan Ude (Russisk by ved baikalsjøen) der de måtte betale en bot, samt kjøpe nytt visum før de fikk reise videre.
Det er også veldig frustrerende å sitte å vente, uten passet og uten å ane hvor lenge man skal vente eller hva som skjer. Men passene kom tilbake og vi fikk reise videre. Det var det derimot ikke alle som fikk. Et Nederlandsk par hadde gjort noe feil med visumet sitt, og måtte pent gå av toget. De fikk ikke forlate Russland. Etter det vi hørte fra noen andre nederlendere ble de sendt tilbake til Ulan Ude (Russisk by ved baikalsjøen) der de måtte betale en bot, samt kjøpe nytt visum før de fikk reise videre.
Anja og jeg kom til Ulan Baatar (hovedstaten i Mongolia) tidlig på morgenen. Det første som møtte oss var en bunch med reiseledere som reklamerte for nettopp sin tur, og som kunne kjøre oss til sitt hostell. Jeg insisterte på at vi skulle gå innom et sted som var anbefalt av Lonley planet, og derfor trasket vi av gårde fra stasjonen. Dette stedet viste seg imidlertid å være stengt. Senere fant vi ut at eieren hadde lagt ned og skulle selge lokalene… Jaja.
Vi endte til slutt opp på Bolods guesthouse. Bare timer senere hadde Bolod fikset minisbuss med sjåfør, soveposer, tykke jakker og mye mer. Vi møtte en Italiener på hostelet, Claudio, som ble med oss på turen. Deretter bar det ut i det Mongolske slettelandskapet. Mongolia er stort. Stort flatt og støvete. Det var definitivt første inntrykket. Den asfalterte veien varte i ca en time før vi svingte ut på sletta. Hopetitten hompetatten har fått en helt ny mening
Mongolia har også utrolig mye hester. Overalt langs veien gikk det flokker med hester og gresset. Det var også enorme flokker med geiter. På lang avstand kunne det se ut som horisonten på en by, men når du kom nærmere så du at det bare var tusenvis av geiter. Vi har også sett ørner og falker. Jeg har brukt kikkerten utrolig mye! Det er noe jeg virkelig anbefaler å ta med til Mongolia!
[Bilde av telt]
Begge nettene ute på sletten sov vi på gulvet hos nomadene. Nomadene bor i runde hvite telt som heter ”Ger”. Gulvet = bakken og var en hard og kald opplevelse. Midt i Ger’en er det en vedovn som både varmer teltet, og er komfyr. Om natten fyres det ikke. Brrrrrrrrrr.
De fleste nomadene her holder hester og geiter som husdyr. Geiter for kjøtt og hester for transport og melk. Yup hestemelk. Faktisk ikke bare hestemelk som sådan, men heste-te, heste-youghurt, tørket heste-youghurt, heste-krem og heste-kaker. Jeg tror vi har fått i oss nok hestemelkeprodukter for en livstid. Og nei, hestemelk er ikke godt. Det er veldig salt og har en generelt stram smak. Anja er kjempeglad i det og ønsker seg det til jul. ;)
Vi besøkte tre familier. Rett innenfor døren på den første familien lå det et avkuttet sauehode og en bøtte med flådde muldvarphoder. Vi begynt å bli litt bekymret for middag, men før vi rakk å tenke for mye fikk vi servert hestete og en kopp hestemelk. Familien skulle en tur til byen, så det endte opp med at vi lagde mat selv. Vi hadde med oss en del mat som vi kjøpte før vi dro fra Ulan Baatar. Det kom en hel del folk på besøk fra naboteltene. Ingen av dem kunne engelsk så det ble en del miming. Vodka er forresten like populært her som i Russland, og vi skålte oss inn i natten. Morgenen etter slaktet de en geit, og sendte med oss litt geitekjøtt videre på turen.
Hvis noen lurte på hvordan gjeter så ut ppå innsiden så vet dere det nå ;)
Den andre familien var mye yngre og hadde en liten sønn på 3-4år. Igjen fikk vi te så fort nesen var innenfor dørstokken, akkompagnert med hestekaker. Denne familien var mye mer renslige en den første og de hadde en veldig koselig innredning. Til lunsj spiste vi geitekjøttet fra den forrige familien i en slags pastasuppe. Det var faktisk veldig godt. Til dessert fikk vi geitefett og hesteyoughurtkaker. Yum. Vi fikk også se på at de melket hester.
Etter enda en runde med melk gjorde vi oss klare for å reise videre. Til vår store forferdelse ville sjåføren vår helle ut den siste literen av ferskvann på 5L dunken for at den skulle bli tom. Dette var veldig overraskende. Du skulle tro at folk som lever under forhold med så dårlig tilgang på rent vann ikke ville sløse på den måten. Men jo da, han sa at han skulle gi dunken til familien. Vi fikk helt over mesteparten av vannet på mindre flasker før resten havnet i den tørre jorda. Sjåføren gikk inn i Geren med dunken mens vi ventet i bilen. Etter 5 minutter kom han ut igjen, med 5 L hestemelk… Jippi.
Den siste familien var den yngste og absolutt mest moderene. De hadde bodd i byen da de var yngre, og det var masse bilder av dem rundt om kring i teltet. De hadde to små barn, et spedbarn og en 4-5åring. De hadde også kuer i tillegg til hester. Vi fikk servert en god mongolsk rett med noe nudelaktig og kjøtt til middag. Til frokost fikk vi den samme retten, varmet i melk.
Nettene var som sagt dødskalde. Hvis ikke Bolod hadde gitt oss vinterjakker og soveposer tror jeg vi hadde frosset i hjel. Siden det var så kaldt våknet jeg kjempetidlig om morgenen. Da jeg kom ut av teltet var de i full gang med å melke kuer. Mannen i huset vinket med bort, og gav meg en bøtte og en ku. Jeg fikk det faktisk til, men jeg tror de synes det gikk litt for langsomt for de lo en hel del, og tok over etter en liten stund.
Etterpå lot vi kalvene drikke en stund før vi jaget hele flokken bort fra Geren og ut på slettene for å beite. Da kuene hadde gått spredte vi kubæsjen rundt for å gi næring til jorden.
Det har vært kjempespennede å besøke nomadene. Det er utrolig å se en kultur som lever så vidt forskjellig fra oss selv. De er også veldig gjestfrie, vi har jo bodd hos helt vanlige familier, ikke gjestehus eller noe slik. Vi møtte noen få andre turister og alle de fortalte at de hadde sovet i Gerer, men i en egen gjeste Ger ved siden av familiens Ger. Vi sov på gulvet inne hos familien begge nettene. De kan ikke noe engelsk, så komunikasjonen består i smiling, miming og peking. Sjåføren vår kunne bittelitt engelsk men ikke så mye.
På vei mellom gerene har vi kjørt gjennom mye flott landskap, her tror jeg bilder kan forklare bedre en ord.
I tillegg til Nomade-familier har vi besøkt noen ruiner fra Gengis Khans tid og et budhist tempel gjemt borte blant noen små fjell. Her var det en liten suvernirbutikk som solgte masse mongolske ting. Anja kjøpte seg tøfler og jeg kjøpte en ny lommebok.
Claudio, italieneren, er også en artig type. Han og sjåføren var et skikkelig radarpar, som på minimalt engelsk fikk frem både det ene og det andre. Claudio har også en tendens til å vandre av gårde ut i ødemarken, og ikke komme tilbake på en to-tre timer. Når han først kom tilbake var han i ekstase over en sopp eller litt dun fra en ørn. Vi besøkte også en nasjonalpark med villhester. Disse hesten ble re-introdusert på 80-tallet (tror jeg) etter å ha vært utdødd i vill tilstand. Denne hesterasen regnes som stamfaren til alle nålevende hester.
Den siste dagen stoppet vi ved noen sanddyner. Her leide vi kameler og red en tur. Kameler er utrolig kule dyr. Det var kjempegøy å ri på dem. Min kamel sang hele veien. Han hørtes akkurat ut som hvalen i ”Finding nemo”. Vi stoppet ved et ”vannhull” der kamelene, i følge guiden, fikk kamelvodka. Det kan hende at det stemmer for kamelen min begynte å snuble litt etter det stoppet. Kameler er også veldig glade i mat. Vi passerte små trær som de gledelig tok en jafs av dersom de fikk sjansen. Jeg fikk også styre kamelen min litt selv, men jeg tror han skjønte at jeg var uerfaren. Det sekundet jeg fikk tøylene spaserte kamelen rett bort til et tre og spiste det. Ikke bare bladene, men hele treet.
Etter to netter og tre dager kom vi tilbake til Ulan Baatar. Vi dro rett ut på en liten byvandring og shoppingrunde for å bruke opp Tugrugene våre og for å få sett litt av hovedstaten før vi reiste videre til Kina. Da vi kom inn igjen var det endelig tid for en dusj. Det er den beste dusjen jeg har hatt i hele mitt liv. Jeg lurer på hvordan nomadene klarer det der ute. Vi så omtrent ikke vann, i hvertfall ikke rent vann, noe som kanskje forklarer den hyppige bruken av melk. Kanskje de bader i melk også?
Det var også fascinerende hvordan klær, som vi syntes var skittende i Russland, pluteslig virket veldig rene nå. Vi graderte klærne våre etter skittenhet før vi pakket dem ned i sekken igjen. De få klærne som hadde vært med ut til nomadene ble erklært grad 5 og pakket ned i pose med varselmerking. Grad 1 Ok, Grad 5 dødelig. Håper vi får vasket litt i Beijing!
Nå sitter vi igjen på toget østover. Neste stopp Kina!! :D
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar